Presisjonsbearbeidende deler Norge

I likhet med DNA består NA av nukleotider som de grunnleggende byggesteinene i genetisk materiale. Nukleotidene inneholder et sukkermolekyl, en fosfatgruppe og en av fire nitrogenholdige baser: adenin (A), cytosin (C), guanin (G) og uracil (U). Selv om RNA deler likhet med DNA, er det fortsatt distinkt i sin struktur og funksjon. RNA varierer sterkt i lengde og basesekvenser avhengig av genet det transkriberer, så vel som dets rolle i cellen. I vitenskapelige studier kan størrelsen på en RNA-streng variere betydelig, fordi dette påvirker hvordan de syntetiseres og brukes. 

Blant de fire typene nukleotider bidrar én type direkte adenin (A) til RNA-molekylet, noe som er ekstremt avgjørende for videre utvikling eller modning av RNA-molekyler. Under RNA-behandling blir hoveddelen av RNA-trådene modifisert på 3'-enden med en kjede av adenin-nukleotider. Denne kjeden av adeniner er kjent som en poly-A hale. Lengden på denne halen er veldig variabel og vil avhenge av typen RNA, celletypen og den spesifikke biologiske konteksten. Poly-A halen har flere funksjoner, som inkluderer beskyttelse av RNA fra nedbrytning og tilrettelegging for eksport fra kjernen til cytoplasma, samt å hjelpe til med translasjon av ribosomer. 

Slike forskjeller i poly-A-halelengde gjør det mulig for forskere å bedre forstå aspekter ved RNA-stabilitet, -funksjonalitet og -regulering. Forskjeller i denne forbindelse vil avsløre hvordan visse RNA-er kan oppføre seg under forskjellige forhold eller i forskjellige cellulære miljøer. Disse kunnskapsmekanismene kan videre tillate forskere å bedre forstå hvordan RNAs bidrag til genuttrykk og de mye større overordnede regulatoriske nettverkene i en celle finner sted. 

Ribonukleinsyre refererer i utgangspunktet til RNA, en primær molekylær struktur i biologi, som videre brytes ned til mindre underenheter referert til som nukleotider. Nukleotider er byggesteinene til RNA og består av tre komponenter: et sukkermolekyl (ribose), en fosfatgruppe og en av fire nitrogenholdige baser - adenin (A), cytosin (C), guanin (G) eller uracil (U). ). I likhet med DNA inneholder RNA genetisk informasjon, men skiller seg strukturelt og funksjonelt. Å være enkelttrådet i stedet for DNA-dobbelthelixen gjør RNA langt mer fleksibelt og tillater forskjellige former på grunnlag av en bestemt sekvens. Disse strukturelle egenskapene, sammen med dens fleksibilitet, gjør det mulig for RNA å oppfylle et forbløffende bredt spekter av celleroller. 

Lengden og sekvensen av baser i RNA-molekylene er svært varierende basert på deres type. Hvert budbringer-RNA, overførings-RNA eller ribosomalt RNA er unikt når det gjelder størrelse og funksjon. En viktig faktor i syntesen og anvendelsen av RNA er lengden på trådene. MikroRNA, som er korte RNA-molekyler, regulerer ofte genuttrykk, mens lange RNA-molekyler, for eksempel mRNA, har detaljerte instruksjoner for proteinsyntese. Disse variasjonene gjør det mulig for RNA å tilpasse seg ulike biologiske oppgaver - fra programmering for proteiner til å fungere som regulatorer i cellulære veier.  

Et spesielt viktig nukleotid i RNA er adenin, ofte forkortet til "A". Adenin er en integrert bestanddel i både syntesen av RNA og RNA-prosessering. I noe av den RNA-behandlingen - en sekvens av modifikasjoner som skjer etter den første transkripsjonen av RNA fra DNA - kan en tråd av adenin-nukleotider legges til 3′-enden av noen RNA-molekyler. Dette er kjent som en poly-A-hale, som er et av kjennetegnene som finnes i de fleste mRNA-er fra eukaryote celler. Poly-A halen spiller mange roller: RNA-stabiliteten økes fordi den hindrer den i enzymatisk nedbrytning, hjelper til med eksporten ut av kjernen til cytoplasma og fremmer høy effektivitet for translasjon under proteinsyntese.